Tekst til utstillingen “Tomas og huset på Ask” // Norwegian press release

I forbindelse med utstillingen på Soft Galleri skrev jeg en tekst. Den ble brukt i sin helhet som pressemelding til utstillingen.

2004
Våren 2004 stod jeg, sammen med de andre som gikk på Skrivekunstakademiet det året, i skrivestuen til Tomas Espedal. Vi tilbrakte en dag sammen med ham, og i notatene mine står det blandt annet: “Tomas Espedal var på besøk i dag og han var fantastisk. Fordi han sa alt det som alle andre har sagt at vi ikke skal gjøre; leve forfattermytene, røyke, drikke, skrive manisk, være forfatter av hele sitt hjerte – drite i alt.”

Jeg følte da at det ikke hadde noe med meg å gjøre, jeg var fornøyd med å være i arbeid og tjene penger, men det var fint å høre det fra noen. Noen som virkelig mente det. Det jeg ikke noterte meg denne dagen, sannsynligvis fordi jeg ikke skjønte det før seinere, er at dette var dagen jeg forstod at jeg ikke skulle bli forfatter. Jeg har bare en fornemmelse av å gå over Dreggsallmenningen etter å ha vært hos Tomas med en frihetsfølelse. Det skjer noe når man møter noen som er så engasjert i arbeidet sitt.

2009
I 2009 gikk jeg ut fra Kunsthøyskolen i Bergen etter endt bachelor. Jeg fikk atelier i Fabrikkgaten sammen med tre andre og sydde kjoler åtte timer for dagen. Det var veldige temperatursvingninger, alltid for varmt eller for kaldt, men det var fantastisk lys hele dagen. Micaela laget middag til tre for tjue kroner, jeg la ut for husleien.

Det ble vinter. Kjolene genererte ingen penger og jeg gikk i minus. Og jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men på et tidspunkt den vinteren forstod jeg at det Tomas hadde snakket om den dagen i 2004, de engasjerte monologene og språk og skrivearbeid, “drit i økonomi” og “aldri få deg en jobb” angikk meg. Bare ikke som forfatter.

2010
I 2010 begynte jeg på en serie av portretter av menn i kvinneklær. Flere kompiser stilte entusiastisk opp, men jeg ønsket meg også noen litt eldre. Pappa sa at han kunne være med hvis han måtte.

I februar gikk jeg på studentsenteret på Nygårdshøyden for å høre på hva Tomas hadde å si om sin nyeste bok “Imot kunsten”. Han snakket om hvordan han i boken prøver å bli en bedre mor for sine barn ved å bli mer som sin egen mor, blant annet ved å kle seg i sin mors nattkjole. Det kunne nesten ikke ha passet bedre.

I utgangspunktet kan det bli pinlig å gå til en fyr du egentlig ikke kjenner så godt å spørre om han kan tenke seg å stille opp i kjole til et prosjekt du holder på med. Det var ikke noe problem med Tomas. Jeg fikk telefonnummeret hans, og et lunsjmøte noen måneder seinere. Der fikk jeg vist ham en skisse av Jørund med ubarberte legger og lilla paljettkjole. Tomas minnet meg på at det var viktig å ikke få seg en jobb, men å holde på med dette.

2012
Våren 2012 så jeg slutten på serien med kompisgjengen, og begynte å leite etter brudekjole til Tomas. Det viste seg mer komplisert og dyrere enn jeg trodde, og jeg fryktet et øyeblikk jeg måtte gå til det steget og å ta med Tomas til en brudesalong for å finne en som passet. Heldigvis kom Micaela inn som en reddende engel og gikk med på å sy ham en brudekjole på mål.

Bildene er tatt på Ask på høsten 2012, utenfor huset Tomas bodde i før han flyttet til Øyjordsveien. Med oss var Mona og hennes spanske gatehund Arti.

Mens vi stod inne i huset og gjorde oss klar fikk jeg beskjed av Tomas, allerede iført den kremhvite satengkjolen: “Karina, bare sånn at du vet det: jeg løper inn hvis naboene kommer.”

***